Kuratorstatement

Inviterte kunstnere er Janicke Schønning, Masoud Alireza (IR), Cecilia Johnsson (SE), Li Binyuan (CN), Ørjan Amundsen, Pierre Lionel Matte, Roald Andersen dy og Gunnar Ridderstrøm, Jana Winderen, Ånond Versto, Jonas Ib F. H. Jensen. 

I tillegg deltar Siri Sandersen, Karen Pettersen og Jessica Baas (SE/NL) med et prosjekt i samarbeid med Skagerak Energi AS. 

Vannets fundamentale rolle for alt liv på jorden er velkjent. Like velkjent er de utfordringene vi har med forurensning, gammel og ny, som truer med å bryte ned liv og økosystemer under vannoverflaten. Det blir stadig klarere hva dette har å si for liv og virke også over vannoverflaten.  

Vann og vannveier representerer en form for kollektiv hukommelse, der nye og gamle ferdselsårer så vel som glemte eller godt gjemte vassdrag, former et ustabilt og brokete kart. Vann representerer samtidig kraft og store endringer i landskapet. Vassdragene i Telemark ble første gang regulert på 1500-tallet i Skotfossen. Landets første elektrisitetsverk med salg til abonnenter kommer i drift i Skien i 1885, og Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstof Aktieselskab var i gang med produksjon i 1905 med kraft levert fra Tinfos. De omlag 60 kraftverkene som ligger langs hele Telemark-vassdraget danner grunnlaget for den industrielle utviklingen i området. Grenland er en region der tradisjonell prosessbasert industri lever videre sammen med nyskapende og fremtidsrettet næringsliv; fremdeles er det utslipp til luft og vann, men industrien her står også bak verdensledende renseteknologi. Likevel preges regionen av stadig sterkere interessekonflikter mellom allmennretten og private og industrielle interesser. Vann er noe regionen har så mye av at vi lett tar det for gitt. 

I området Skien-Porsgrunn finner et særlig møte mellom innlandets ferskvann og Skageraks saltvann, sted. Elvevannet strømmer først hurtig over det djupe og stillestående laget av saltvann inne i fjordarmen for lengre ut i fjorden å blande seg med havvannet som pumpes inn med flo og fjære. Den kontinuerlige strømmen av salt og ferskt mikses og danner brakkvann. Brakkvann kan – i en metaforisk forstand – ses på som det uklare møtepunktet mellom nye impulser («verden») og det kjente («vår kultur») – for hvor går grensen mellom elva, fjorden og havet? Denne sonen er et godt bilde på de uklare skillene mellom nytte og ødeleggelse som har preget og vil prege denne regionen i overskuelig fremtid. 

Inn i denne konflikten løftes i tillegg spørsmål knyttet til andre levende veseners eksistensgrunnlag eller om vannets egne rettigheter. Det er mye vi ikke har oversikten over, mange konsekvenser som fortsatt er gjemt i ei usikker framtid. Kunstnerne som er invitert lanserer ulike verktøy for å håndtere denne usikkerheten. Enkelte tar i bruk velkjente forskningsmetoder, med langsom systematisk avdekking, andre lytter, over tid, og samhandler med naturen i fysiske og utforskende samtaler. Flere av kunstnerne er invitert til opphold i området, der verkene utvikler seg i dialog med regionens ressurser og begrensninger. Noen spiller inn kunstneriske utsagn sett fra andre vassdrag, andres relasjoner med vann, andre steder på kloden. 

Spørsmålene er jo ganske enkle: Hva gjør vi med vannet? Hva gjør vannet med oss?